Homeopati kunne gjort mange flere friske, men noen vil det annerledes.
Du er syk, men ta det ikke personlig. Det er bare business.
Vi tror ikke det er noen forskjell på moralen til en vanlig oppegående lege og en homeopat MNHL. Begge vil deg godt og gir deg den beste medisinen de har tilgjengelig.
Dessverre er det slik at mange av legens medisiner ikke gjør deg frisk. De holder smerter borte og sykdommen i sjakk. Følgelig må du benytte medisinen i lang tid. Kanskje resten av livet. Dessverre har ikke legemiddelindustrien (LMI) noen incitamenter til å utvikle medisin som gjør deg frisk. De er langt mer tjent med medisiner som du må bruke resten av livet.
Ikke det at industrien heller vil deg noe vondt. De gjør bare en ren forretningsmessig analyse. Å utvikle ny medisin er dyrt. Veldig dyrt. Risikoen er også stor. Det er godt mulig at medisinen ikke virker som den skal eller at den gir så store bivirkninger at den ikke kan brukes. Forut for en slik utvikling må bedriften selvsagt gjøre en vurdering på mulig inntjening fra medisinen. De driver ikke veldedighet eller dugnad.
En medisin som du kan ta en gang og dermed bli frisk gir ikke mye inntjening sammenlignet med en medisin du må ta hver dag resten av livet. Med stor sannsynlighet for feile og få null inntekt må investeringen i utvikling av ny medisin veies opp mot mulig inntjening. Rent forretningsmessig er selvsagt medisinen du trenger hver dag langt mer attraktiv å investere i.
Tombola
Tenk deg selv. Du kan velge mellom to lodd. Begge koster 1000 kroner. Begge har ett vinnerlodd i en serie på 10. Du har altså 1/10 sjanse til å vinne på hvert av loddene, men du har bare råd til et av dem. Hvis du vinner på den ene, får du 2000 kroner i gevinst. Hvis du vinner på det andre så får du 200.000 i gevinst. Hvilket velger du?
Med like stor risiko så velger du selvsagt det som gir størst gevinst. Og det er også logikken bak enhver utvikler av medisin. Og jo høyre innsatsen er, jo viktigere er det å velge riktig. De er ikke umoralske, det er bare business.
Kampen om politikerne
I Norge er det forbudt for homeopater å si at medisinen virker. Det er forbudt å vise til pasienter som har blitt friske, og det er forbudt for homeopater å vise til forskning som viser at medisinen virker.
Forbudet kom i stand i 2004 med “Lov om alternativ behandling”. Den kom som et resultat av at departement og stortingskomiteer hadde snakket med sine rådgivere. Rådgiverne, da som nå, kommer hovedsaklig fra det offisielle helsevesenet. De har bakgrunn og utdannelse som leger, sykepleiere og lignende.
Rådgiverne ga politikerne sine beste råd. De var redd for at pasientene skulle bli lurt av sjarlataner som lovet helbredelse som ikke virket. Og rådgiverne hevdet at alt som ikke kom gjennom det offisielle helsevesenet og produsert av kjemiske legemiddelfabrikker, var udokumentert og uten virkning.
Disse rådgiverne visste hva de snakket om. De hadde gått på skole, vært på kurs og lest brosjyrer som viste hvor effektiv kjemisk medisin er, hvor god forskningen er og hvor lite bivirkninger den har. De samme kildene kunne fortelle hvor dårlig andre ting virker. Men alle de kildene rådgiverne støttet seg på endte opp i salgsagenter og markedsavdelinger hos kjemiske bedrifter for legemiddel.
Som salgsagenter flest forteller disse selvsagt hvor fortreffelig deres eget produkter er og hvor dårlig andre produkter er. De er ikke umoralske, det er bare business.
Kampen om media
Politikerne fulgte jo dessuten med i aviser, radio og TV. Disse mediene kunne stort sett fortelle den samme historien. De sminket gjerne historiene sine med ekte mennesker som kunne fortelle en tårevåt historie om en fattig bestemor som hadde blitt fralurt hele pensjonen på noe som ikke virket.
Journalistene tok jo heller ikke slikt fra løse luften. De støttet seg på historier og fortellinger som kom til dem fra dyktige kommunikasjonsrådgivere og PR-agenter. De jobbet for sine oppdragsgivere som alle andre – markedsavdelingen i kjemiske fabrikker som produserer legemiddel. De er ikke umoralske, det er bare business.
Markedsavdelingen har som alle andre markedsavdelinger i oppgave å maksimere salget. Det gjøres med reklame og omdømmebygging. Begge deler er effektivt hver for seg, men aller best i sammen. Derfor er god pleie av media en viktig ingress i en god markedsavdeling hverdag.
Media får historier til å fylle spalter med på begivenhetsløse dager og de inviteres på pressekonferanser med gode kanapeer og uformelt slarv med bedriftens representanter. Der kan skrekkhistorier om konkurrenter overleveres med skrekkblandet fryd eller som en morsom historie. Begge deler er bygger opp holdningen om rett og galt hos mottakeren. En holdning som ligger i bunnen i tilfelle noen skulle fortelle journalisten at annen medisin virker bedre. De er ikke umoralske, det er bare business.
NHL har ca 300 medlemmer. Vi har et årsbudsjett som er en mygg sammenlignet med hver enkelt kjemiske medisinbedrifts markedsbudsjett. Vi har ikke engang råd til kanapeer på styremøtet. Vi beskyldes for å lure og påvirke opinionen. Sannheten er at vi sitter på et viktig budskap som vi, selv om vi “roper så høyt vi kan”, ikke klarer å få frem i den store media-brølet som omgir oss hver dag.
Alt sammen i den sorte gryte
Som et resultat av alternativloven finnes det bare to verdener i Norge; det offisielle helsevesen og det utenfor.
“Det utenfor” kalles alternativt og består av tarotkort, varme hender, åndenes makt, selv-lærte homeopater og høyt utdannede fagfolk innen blant annet homeopati, akupunktur og osteopati. For leverandørene innen LMI er det viktig å holde alternativ-gruppen samlet. Da kan man lett peke useriøse og udokumenterte elementer. Og for media og forbrukere flest, blir alt alternativt fort en og samme ting.
For å bli medlem av NHL og kunne bruke tittelen Homeopat MNHL, må man ha medisins grunnfag og ca 3 års utdannelse som homeopat på bachelor nivå.
NHL ønsker at myndighetene skal komme på banen og nyansere denne verden. Vi har Verdens Helseorganisasjon (WHO) i ryggen når vi oppfordrer regjeringen til å integrere homeopati i det offisielle helsetilbudet. Vi mener at myndighetene i stedet for å røre alt sammen i en sort gryte og sin nei til alt, heller skal stille krav til utdannelse og kompetanse og la de som tilfredsstiller kravene være en del av det offisielle helsetilbudet. Ikke som en alternativ behandling, men som et komplementært tilbud.
Vi skal ikke ta stilling til hva som er bra, hva som virker og hva som bare er tøys innen alternativ-området. Det har vi ikke kompetanse til. Men et resultat av at vi “utenfor” ikke behandler så mange pasienter som vi har kapasitet til, betyr at det går mange syke mennesker rundt der ute som kunne vært friske.
Men ta det ikke personlig. Det er bare business.
