Foto: Vichaya Kiatying-Angsulee.
I alle vestlige land møtes de store industriene og multinasjonale selskapene en hvis skepsis. Ikke slik at de er gjengs oppfattet som kriminelle og samfunnsfiendtlige, men de møtes med sunn skepsis ut fra erfaring om at at store penger kan gi stor makt og stor fortjeneste kan gi stor grådighet.
Særlig utsatt er de største næringene i verden
- Våpenindustrien
- Finansaktører
- Oljeindustrien
- Legemiddelindustrien
Dette er de største og mest lukrative næringene i verden. De styres av store, multinasjonale konsern. Og samfunnet rundt er på vakt mot juks og misbruk av makt. I vesten skjer det med nesten bare et unntak; i Norge hvor legemiddelindustrien ikke møter skepsis.
Verdens største næring
Legemiddelindustrien er verdens største næring, i følge dem selv. Nesten 3.000 milliarder kroner, godt over dobbelt så mye som Norges statsbudsjett omsetter bransjen for. I tillegg til å produsere livsviktig medisin, som vi alle er glade for at de gjør, er de også praktisk talt alene om å styre informasjonsflyten i samfunnet.
Leger er underlagt Helsedepartementets retningslinjer for sitt virke. Departementet lager sine retningslinjer på bakgrunn fra fagfolk i sine institutter og organer. Disse fagfolkene er leger, kjemikere eller andre med bakgrunn fra legemiddelindustrien. Det vil si, noen kommer jo direkte fra universiteter og skoler og. Disse instituttene må også holde seg godt oppdatert på bransjens rivende utvikling. Den informasjonen får de villig vekk fra legemiddelindustrien.
Det finnes selvsagt en fri presse. En presse som vi ikke tror lar seg kjøpe og bestikke. De mottar informasjon, direkte fra legemiddelindustriens PR rådgivere. Eller de får nyss i sannferdige historier om pasienter og legemiddelindustriens fortreffelighet.
Mange av oss har for eksempel sett at hver gang vaksinemotstandere får litt vind i seilene, så dukker det opp i media et lite barn som holdt på å dø fordi det ikke ble vaksinert. Historien er sikkert sann, men det er ikke tilfeldig at den dukker opp akkurat der og da. Den tikker inn til redaksjonene fra bransjens PR rådgivere.
Juks med forskning
Bransjen bruker gjerne forskning for å underbygge sine resultater om virkning, bivirkning og konsekvenser av å ikke spise deres medisiner. Rapportene legges frem for universiteter, studenter, leger og statens ymse institutter med fagfolk.
Vi tror ikke et sekund at pressen eller politikere er kjøpt og betalt. Blir de forelagt en problemstilling, så sjekker de fakta. De stoler ikke på den som kommer med påstanden, særlig ikke dersom det er en bedrift som kommer med den. De sjekker med fagfolk, med leger, universitet og statens ymse institutt. Og alle kan bekrefte at opplysningene stemmer og forskningen er entydig.
I en meget spennende artikkel viser spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin og fastlege Gisle Roksund til flere bokverk hvor juks, underrapportering og annet fanteri er utbredt i legemiddelindustrien generelt, og i forskningen spesielt. Bøkene leses i andre land og inngår i faktagrunnlaget mange regjeringer og journalister bruker. I Norge ignoreres de fullstendig.
Knebling av alternativer
Mens andre land har valgt å gå for kvalitetsikring av alternative løsninger, har norske myndigheter hørt på sine rådgivere og kneblet alternativene. Alle som tilbyr komplimentære helsetjenester er, gjennom alternativloven, forhindret fra å
- informere om at metodene deres virker
- vise til forskning som dokumenterer at de virker
- føre vitner som kan fortelle av egen erfaring at det virker
Som behandlere er alle satt i samme bås. Alle, enten de har “store sko og sterk tro” som bakgrunn, eller om de har utdannelse på bachleor, master eller doktornivå slik som NHL sine medlemmer.
Som interesseorganisasjon for en yrkesgruppe blir vi aldri spurt om råd, aldri tatt med på høringer eller aldri tillagt vekt. Dersom vi fremmer en uttalelse, spør styresmaktene sine rådgivere om det vi sier kan stemme. Svare de får kan man jo gjette seg til.
Som yrkesgruppe blir vi mistenkeliggjort, latterliggjort og beskyldt for å lure store summer ut av våre pasienter. Man kan jo undres litt på hvorfor industrien er så redd for oss. Våre medlemmer omsetter samlet for ca 25 millioner, 0,01 promille av legemiddelindustriens omsetning. Hvorfor synes det som om noen er mer opptatt av hva som gjør pasienten frisk en at hen blir frisk? Kan redselen for å gi oss ytringsfrihet skyldes at industrien ser at det hver dag spaserer fornøyde og friske pasienter ut fra våre kontorer? At dersom vår lille virksomhet får vokse og gro, dersom flere får høre hva vi utretter, at det rett og slett betyr mindre penger inn på kontoen deres?
